Carnegie Forvaltning
Obligasjonsfondet Carnegie Forvaltning har som investeringsmål å skape en langsiktig og stabil formuesvekst for andelseierne ved å maksimere risikojustert avkastning innenfor rammen av fondets plasseringsregler.
Carnegie Forvaltning har moderat renterisiko med en referanseindeks på 1 års durasjon. Maksimal tillatt durasjon er på 2 år.
Fondet har svært strenge plasseringsrammer og kan bare investere i sertifikater og fastrente-obligasjoner der utsteder har minimum BBB-rating fra Moodys, Standard & Poors, Fitch eller anerkjente norske analysemiljøer. Investeringene er begrenset til verdipapirer som vektes 0-20 % ved beregning av finansinstitusjoners og pensjonskassers kapitaldekning, og det investeres i de mest omsettelige sertifikater og obligasjoner utstedt eller garantert av den norske stat, norske fylkeskommuner og kommuner, norske finansinstitusjoner med egenkapitalkrav på minimum 8 %, samt bankinnskudd. Fondet kan ikke foreta plasseringer i derivater.
* Kurser
* Avkastningsinformasjon
Fondsfakta
| Tegnings- og innløsningsprov. |
0 %
|
| Forvaltningshonorar |
0,35 %
|
| Minsteinnskudd |
50 000
|
| Bankkonto |
7050 05 48973
|
| ISIN nummer |
NO 000 8001427
|
| Oppstartsdato |
26. juli 1991
|
| Referanseindeks |
ST3X
|
Forvalterkommentarer 2011:
Rentemarkedet generelt: Rentemarkedene i 2011 vil bli husket for nedgradering eller varsel om nedgradering av statsgjelden til en rekke av verdens rikeste nasjoner. Selv USA, verdens såkalte ledende økonomi, måtte akseptere en nedgradering fra AAA til AA+. Dermed fulgte USA i fotsporene til kriserammede land i Eurosonen. Mot slutten av året var det få land som kunne skryte på seg ”risikofrie” statsobligasjoner. I Eurosonen forsøkte man å dempe gjeldskrisen ved drakoniske innstramminger i offentlige utgifter, men dette førte i stedet til at gjeldsbetjeningsevnen ble trukket i tvil. USA mangler fortsatt en plan for å løse sitt eskalerende gjeldsproblem. Problemet er i første rekke politisk, da de fleste republikanere tror det er mulig å eliminere underskuddene på statsbudsjettet samtidig som skattene senkes og forsvarsbudsjettet skjermes.
Den amerikanske sentralbanken (FED) hadde høsten 2010 satt i gang runde nummer to med kvantitative lettelser i frykt for at USA skulle ende opp som Japan, med stagnerende vekst og deflasjon. Vekstimpulsene i USA uteble, men de lykkes med å skape inflasjon. Inflasjonen kom via kraftig vekst i globale råvarepriser. Deflasjonsfaren var foreløpig over, og europeiske sentralbanker begynte snart å frykte overskridelser av inflasjonsmålet. I mars presentere Norges Bank en rentebane som indikerte at sentralbankrenten skulle heves fra 2,0 % til 2,75 % ved utgangen av året. Den Europeiske Sentralbanken (ESB) følte at inflasjonsutviklingen krevde ”sterk årvåkenhet” og hevet renten fra 1,0 % til 1,25 % i april. Dette skjedde i en situasjon der stadig flere land i Eurosonen ble rammet av gjeldskrise, arbeidsledigheten nådde nye rekorder og en bankkrise truet i bakgrunnen. Utviklingen i Norge gjorde det noe lettere å forsvare en rentehevning. Norges Bank fulgte opp i mai med å heve renten fra 2,0 % til 2,25 %. I USA var FED mer nøktern i sine vurderinger av vekstutsiktene og lovet i stedet å holde styringsrenten uendret. Samtidig som rentene ble hevet i Eurosonen og Norge, var vekstutsiktene globalt en økende kilde til bekymring. Norges Bank fortsatte å predikere rentehevninger i månedene som fulgte, i en situasjon der finansmarkedene for lengst hadde priset inn det motsatte.
Håpet om en selvforsterkende oppgangskonjunktur brast på sensommeren. Aksjemarkedene stupte synkront med lange statsobligasjonsrenter i det som fortsatt kunne oppfattes som ”trygge havner”. Uroen i Eurosonen og frykt for en ny global resesjon presset snart statsrentene i USA, Tyskland og Norge enda lavere enn i 2010. Norsk 10-års stat nådde i desember 2,11 %, mens tilsvarende tyske og amerikanske renter nådde en foreløpig bunn i oktober med henholdsvis 1,79 % og 1,72 %. Om deflasjonen var blitt avverget ved kvantitative lettelser i USA, ga disse statsrentene likevel klare assosiasjoner til Japan. Gjeldskrisen og resesjonsfrykt i Eurosonen overdøvet til slutt inflasjonsfrykten også i ESBs korridorer. I desember ble rentehevningen i april reversert. Norges Bank måtte oppgi håpet om en ”normalisert” styringsrente. I desember kuttet den styringsrenten med 0,5 % -poeng. I stedet for 2,75 % endte dermed sentralbankrenten på 1,75 % ved årets slutt.
Carnegie Forvaltning ga en avkastning på 2,95 % i 2011. Fondets referanseindeks, bestående utelukkende av statsobligasjoner, ga en avkastning på 3,26 %. Dermed ble det en mindreavkastning i fondet på 0,31 % -poeng.
Risikopåslaget i pengemarkedet steg betydelig gjennom 2011. Det kom nok av at fordelingen av likviditeten mellom bankene ikke var god nok. For å bøte på dette innførte Norges Bank høsten 2011 en kvotebegrensning på innskudd i sentralbanken til styringsrentebetingelser. Innskudd utover en slik kvote får lavere rente. Det er mye som tyder på at pengemarkedet vil fungere bedre nå.
I mai satte sentralbanken opp styringsrenten med 0,25 % -poeng til 2,25 % som følge av at aktiviteten i norsk økonomi hadde tatt seg opp. Styringsrenten ble satt ned igjen i desember med 0,5 % -poeng til 1,75 % som følge av at utsiktene for norsk økonomi igjen var svekket. Løpende konjunkturindikatorer tyder på at vi står foran en snarlig avmatting i økonomien hos våre viktigste handelspartnere i Europa.
Den ett-årige NIBOR renten steg med 0,36 % -poeng til en rente på 3,47 % ved utgangen året. Mens tilsvarende statsrenter falt med 1,08 % -poeng til 1,33 %. Rentespreaden mellom stat og NIBOR gikk således betydelig ut. Likeledes økte også risikopåslagene eller kredittspreadene kraftig i obligasjonsmarkedet i Norge og internasjonalt p.g.a. de finansielle urolighetene i Europa. Avkastningen i fondet Carnegie Forvaltning ble således rammet av nettopp dette, at risikopåslaget mellom statsobligasjoner og kredittobligasjoner økte betydelig. Den effektive renten i fondet var ved utgangen av året på 3,13 %.
(Kommentarer for rentefondene oppdateres hvert halvår.)
